Kaia og Martine om å ha foreldre i rusbehandling: – Viktig å få fram hvordan det oppleves for et barn

– Både Kaia og jeg har vært et av de barna. Vi har begge vokst opp med rus, og begge opplevde å ha en eller begge foreldrene sine i rusbehandling, sier fagansvarlig Martine Kihle Dalsrud.

Likevel skulle ikke foredraget hun holdt sammen med brukerrepresentant Kaia Aarberg først og fremst handle om deres egne personlige historier.

I forkant av foredraget utførte vi som organisasjon en større spørreundersøkelse på våre medlemmer i nettverket som selv har opplevd å ha foreldre i rusbehandling. De ble spurt om hvordan det var for dem både før, under og etter behandling. I tillegg har vi gått gjennom logger fra vår anonyme chat for å finne ulike erfaringer folk hadde skrevet til oss om å ha foreldre i behandling.

– Det er et bredt spekter av følelser som har kommet fram, men først og fremst vil jeg trekke fram at det er en følelse av ambivalens. Det kan føles veldig godt på den ene siden, samtidig som at det er veldig vanskelig på den andre siden. Det kan gi håp, men også bekymring. Det kan være glede, men også skam, sier Martine.

– At det er veldig blandede følelser er noe vi kjenner veldig igjen selv også, legger Kaia til.

Tiden før behandling

Totalt fikk vi inn svar fra 34 personer i undersøkelsen, og de var i mange ulike aldre. Noen hadde foreldre i behandling for lenge siden, mens andre har foreldre i behandling den dag i dag.

– Vi vet uansett at mye av det vi løfter opp fra denne undersøkelsen fortsatt er aktuelt i dag, sier Martine.

Og aller først ble det fokusert på tiden før behandling. Hvordan oppleves timene, dagene og ukene før mor eller far skal i behandling?

Da var det tre hovedtemaer som gikk igjen.

– Det vekket håp, bekymring og man hadde et stort behov for informasjon, sier Kaia.

Mange la vekt på at de var stolte av at foreldrene søkte hjelp. Flere nevnte også at det var en lettelse og glede, og at det ga håp om et bedre liv for både foreldrene og dem selv. Men samtidig var mange bekymret for at behandlingen ikke skulle virke, hva som ville skje etterpå og hvor lenge forelderen skulle være borte. Noen var også bekymret for at de ikke ville gjennomføre hele behandlingen.

Flere var også tydelige på at de ønsket informasjon i forkant, og at dette var noe de ofte ikke fikk. De fleste opplevde at behandlingsapparatet ikke tenkte like mye på dem som pårørende.

Undersøkelsen viser blant annet at nesten 40 % oppga at ingen snakket med dem i forkant. Og hvis noen gjorde det, så var det som regel forelderen selv eller noen andre i familien som sa noe. Bare 1 av 34 personer svarte at en ansatt på behandlingsinstitusjonen snakket med dem i forkant av behandlingen.

Tiden under behandling

Videre svarte 60 % at de var på besøk hos mor eller far i løpet av tiden hvor de var i behandling.

Så da er jo spørsmålet: hvordan opplevdes egentlig det?

– Her går det også igjen at det er veldig blandede følelser, sier Martine.

Flere viste til at det var veldig fint å se forelderen sin rusfri, og at det førte til at de fikk flere fine opplevelser sammen ved at de fikk se en ny side av forelderen sin. Samtidig var mange bekymret for hvor lenge det ville vare, og flere lurte også på hvorfor alt bare handlet om mamma og pappa. Flere opplevde at ingen spurte hvordan det egentlig gikk med dem selv.

Over 70 % svarte at de ikke fikk tilbud om å snakke med en fagperson sammen med forelderen sin. Og nesten 50 % svarte at de ikke fikk noe informasjon eller tilbud om samtaler da de var på besøk.

– Men vi spurte også om de skulle ønske at de fikk et tilbud om samtaler, og der svarte nesten samtlige at det var noe de ønsket, sier Martine bestemt.

Tiden etter behandling

– Tiden etterpå er egentlig vel så viktig som selve behandlingen, sier Kaia til et publikum som følger nøye med.

Mange av de som svarte på undersøkelsen var tydelige på at det var mye usikkerhet rundt veien videre.

Over 60 % svarer at de ikke fikk noen tilbud etter at behandlingen var avsluttet. Omtrent 20 % svarer at de fikk det, og de siste prosentene svarer at de ikke husker.

Flere hadde et behov for en viss form for oppfølging, men følte ikke at det var noe de fikk.

– Det å få oppfølging som barn kan ha stor betydning, også lenge etterpå, sier Martine.

Hva trenger barn?

Så hva er det barn som har foreldre i rusbehandling egentlig har behov for?

Dette var også det Kaia og Martine avsluttet presentasjonen med å snakke om.

– Det var to punkter som gikk igjen her. Barna hadde behov for åpenhet og ærlighet, sier Kaia.

De hadde behov for god informasjon, både om behandlingsstedet og om hvordan det gikk med forelderen. De vil rett og slett i større grad bli inkludert i foreldrenes behandling, ifølge undersøkelsen.

Videre hadde de også et behov for noen å snakke med, og de ønsket individuelle tilbud til barn som er pårørende.

– Det kan være fint å merke seg at det også er et liv der hjemme for resten av familien som ikke forsvinner selv om foreldrene er i behandling, sier Martine avslutningsvis.

PS: Vi jobber for tiden med en rapport knyttet til denne undersøkelsen, så meld deg gjerne på nyhetsbrevet vårt for å få med deg rapporten når den blir lagt ut. Det gjør du ved å scrolle deg ned til bunnen av nettsiden vår :-)