Barndommen til Kim Daniel bestod av rus, vold og mobbing: - Det var ikke trygt uansett hvor jeg var

Forfatter
Håkon Lexberg
Publisert dato

Foto: Håkon Lexberg

Da det var på sitt aller mørkeste vurderte Kim Daniel Jonassen å gi opp livet. Han sto klar med tauet. Men heldigvis skjedde det noe som gjorde at han innså at det fantes et håp om en bedre framtid.

- Det var kun et rop om hjelp, sier han og ser opp på treet som står like ved barneskolen han gikk på.

Han forteller om en tilværelse som var så mørk og trist at han på et tidspunkt ikke så noen annen utvei enn å si farvel til det livet han levde.

- Likevel er dette treet faktisk et symbol for meg i positiv forstand, fordi det var her jeg for første gang også reiste meg opp igjen, sier Kim Daniel.

Begynnelsen

Men for å forstå nøyaktig hvordan Kim Daniel hadde det da han var på vei bort til det treet, så må vi aller først spole litt tilbake.

Han vokste opp i Risør, et lite sted med noen få tusen innbyggere på Sørlandet.

Huset han bodde i så tilsynelatende ganske normalt ut fra utsiden, men på innsiden var ikke alt nødvendigvis like rosenrødt.

- Det var både alkoholmisbruk og vold i hjemmet, og på skolen ble jeg mobbet, sier Kim Daniel og fortsetter:

- Det var ikke trygt uansett hvor jeg var i hverdagen min.

Og han husker godt at tilværelsen ble ekstra ille i det periodene det også var mye rus. I de periodene det var mindre rus, var det også mindre vold, forteller han.

Turen til Bergen

En episode han husker spesielt godt er fra da han skulle feire 17. mai sammen med moren og kjæresten hennes.

Det å feire nasjonaldagen som barn burde først og fremst bli husket for alt fra å gå i tog til å spise is eller konkurrere mot andre barn i sekkeløp.

Men for Kim Daniel ble det en dag bestående av noe i den helt andre enden av skalaen.

- Jeg husker jeg våknet på natta og fikk høre vold i underetasjen, sier han.

Deretter lister han seg ned trappetrinnene, og hører da at skrikene blir mer og mer intense.

- Da jeg etter hvert stod i det nederste trappetrinnet gjorde kroppen min det eneste riktige, og det var å skrike og kjenne på hvor forferdelig det var det jeg var vitne til.

- Det var å se at min mot ble skåret på med tapetkniv.

Dette er en av hendelsene som har preget ham mest, og er en av de episodene han aldri regner med at han kommer til å glemme.

- Det var frykten for å se sin mor forsvinne. Det er umulig å forklare hvordan det er, sier han.

Kim Daniel forteller om flere episoder hvor han opplevde vold i hjemmet.

Han husker spesielt godt en gang det var et slagsmål i huset deres mellom to menn, og hvor det var øks involvert.

Kim Daniel endte selv opp med å vaske og skrubbe bort alt blodet etterpå.

- Jeg kommer aldri til å glemme lukten. Og da jeg satt der og skrubba gikk det virkelig opp for meg at vi ikke kunne ha det sånn.

Fortalte til læreren

På et tidspunkt når han er rundt 14 år gammel velger derfor Kim Daniel å ta det store steget.

Steget som ofte kan være det største steget av dem alle når man ikke har det bra hjemme, nemlig å fortelle det til noen.

- Jeg husker jeg fortalte til læreren at jeg ikke hadde fått gjort leksene, og at det var fordi jeg ikke hadde det bra hjemme på grunn av mye rus og vold.

Læreren ser da på Kim Daniel med alvorlige øyne, og tar etter hvert kontakt med barnevernet.

- På den tiden var det noe av det verste jeg kunne gjøre, altså å fortelle noen om hva som foregikk hjemme.

Han var blant annet redd for å forsvinne fra familien og bli revet bort av ukjente mennesker.

Men samme dag etter skolen velger han faktisk å gå ned til barnevernet helt selv for å fortelle dem hva som skjer i hjemmet.

- Jeg husker jeg var ekstremt redd for å miste familien min, men det var jo absolutt ikke sånn. Det var bare noe jeg hadde forstilt meg i eget hode, sier han.

Vendepunktet

En ting var at Kim Daniel hadde det tøft i sitt eget hjem, men det toppet seg med at han ofte også ble mobbet på skolen.

Og det er spesielt en dag på barneskolen han husker litt ekstra godt.

Det hadde startet med at han ble dyttet i en sølepytt og at noen av de andre elevene hadde ødelagt lua hans.

På dette tidspunktet så han ikke noen lyspunkter i tilværelsen. Det var utrygt både hjemme og på skolen.

Det resulterte i at han hentet et tau og gikk ned til et tre som stod i skolegården.

Selv er han tydelig på at det var mer et rop om hjelp, enn et faktisk forsøk på å ta livet sitt, men likevel sier det mye om hvor mørkt det var.

- Jeg ble sittende og gråte lenge, men det var på en måte litt godt og.

- Så kom det faktisk et par klassevenninner og satt seg ned for å gi meg litt trøst og de sa vi kunne gå ned til byen etter skolen for å kjøpe en ny lue, sier Kim Daniel.

Dermed ble denne episoden som startet så mørkt, faktisk gjort om til et av de store vendepunktene i livet til Kim Daniel.

- Jeg husker da jeg reiste meg opp igjen at jeg tenkte at jeg skulle klare å komme meg gjennom dette, uansett hvor hardt det kom til å bli.

- Det sier noe om hvor viktig det er å bry seg om hverandre, sier han.

Noe av det verste jeg kunne gjøre på den tiden var å fortelle noen om hva som foregikk hjemme.

– Kim Daniel Jonassen

Det han savnet

At han både følte seg sett og innså at det fantes noen mennesker som faktisk var hyggelige, ga Kim Daniel rett og slett litt troen på at fremtiden faktisk kunne bli til noe positivt.

Noe av grunnen til at han velger å dele sin historie, er at han håper det kan hjelpe andre som står i lignende situasjoner.

Derfor blir et av de store spørsmålene, hva var det han savnet i oppveksten som kunne ha gjort situasjonen litt bedre?

- Jeg tror man kunne finne ganske mange tegn på at jeg ikke hadde det bra, så jeg skulle ønske noen turte å spørre meg om det og ta tak i problemene.

I tillegg savnet han å føle seg trygg og at han opplevde en form for forutsigbarhet i livet. Når han ikke fikk dette fra sine egne foreldre trengte han derfor at noen andre var der for ham. Det kunne potensielt ha vært alt fra en lærer til en trener eller nabo.

- Jeg savnet også å føle mer tilhørighet og kjærlighet.

- Men jeg merker jo når jeg snakker om disse tingene at de egentlig handler veldig mye om det å bli sett. Det å få den kjærligheten man som barn trenger, fordi det skal skape det viktige grunnlaget for et liv som er så utrolig mye lengre enn barndommen.

De gode minnene

Likevel var ikke alt helt bekmørkt heller, og det er enkelte minner fra barndommen som på mange måter har reddet han.

Blant annet forteller han at moren hans var en god mor for ham de gangene hun ikke var påvirket av alkohol.

I tillegg hadde han enkelte barndomsvenner som han satte veldig stor pris på, og han forteller at det var hjemme hos dem han skjønte at det fantes familier som hadde det fint og "normalt" også.

- Jeg har også veldig gode minner fra en sommerleir jeg ble sendt på gjennom barnevernet som heter "Ventilene". Der får vanskeligstilte møte vanskeligstilte, og der følte jeg meg helt normal og jeg ble akseptert for den jeg var, sier han med et smil.

Kim Daniel har også vært veldig aktiv og drevet med en rekke forskjellige idretter, noe han så på som et veldig viktig fristed.

- Jeg har drevet med både fotball, turn, håndball, basket og snowboard, så det å være aktiv har alltid vært ekstremt viktig for meg.

Små doser kjærlighet

Når han ser tilbake på de 29 årene han har levd, så sier han at det dessverre har vært veldig preget av vold, rus og mobbing.

Men det som gjør at han likevel klarer seg greit den dag i dag, er at han til tider opplevde noen lysglimt.

- Jeg kunne aldri vært foruten den kjærligheten folk har vist meg. Jeg har fått noen små doser her og der, og det har gjort at jeg har kommet meg videre.

- De jentene som kom løpende ned for å trøste meg da jeg satt og gråt, og ga meg en klem og et klapp på skulderen og fortalte med at det kommer til å ordne seg... det viser hvor viktig det er at vi ser hverandre og gir hverandre litt kjærlighet, sier han og ser opp på treet hvor han har både noen av sine verste og beste minner fra barndommen.

Kim Daniel Jonassen vokste opp i et hjem preget av rus. I den andre episoden av serien «Min oppvekst med rus» forteller han blant annet om hvordan det var, i tillegg til hva han savnet og satt størst pris på i oppveksten.