Et «kanskje» er ikke barnevern når barn er passasjer ved ruskjøring

Det finnes i dag ingen oversikt over hvor mange barn som er passasjerer når foreldre blir tatt for ruskjøring. Ingen vet hvor ofte det skjer.

Og ingen vet hvor mange av disse barna som får hjelp eller støtte etterpå.

Ingen registrering. Ingen rutiner.

Da vi spurte politiet, viste de til deres plikt til å melde fra til barnevernet når barn er i fare. Men dette skjer etter en skjønnsmessig vurdering. Det tas hensyn til tidspunkt, graden av påvirkning og barnets alder.

Det betyr at barns trygghet i praksis kan avhenge av om den som står på stedet har tid og overskudd til å tenke helhetlig i en allerede presset situasjon.

- At myndighetene ikke har noen form for oversikt over i hvilket omfang barn rammes av ruskjøring, og heller ikke av hvordan barn som utsettes for det følges opp, er både sjokkerende og uakseptabelt. Her forventer vi at både Politiet og Bufdir kommer på banen for å sikre barn på en bedre måte i fremtiden, sier generalsekretær i Barn av rusmisbrukere, Kristin Oudmayer.

I mangel av rutiner og tydelig ansvar, blir barna stående igjen alene. De unge vi har snakket med har forsøkt alt fra fastlege til politi. Ofte blir de møtt med usikkerhet og uten å bli vist videre til noen som kan hjelpe.

Det virker ikke som noen helt vet hvem som har ansvaret. I stedet blir barna sendt i ring, mens frykten får vokse i fred.

- Gjennom vår anonyme chattetjeneste for barn og unge ser vi at mange ikke opplever å bli tatt på alvor, og at de heller ikke får hjelp når de forsøker å snakke om bekymringer knyttet til ruskjøring. Vi kan neppe forestille oss hvor redde hvor mange er, og så skal de ikke bli tatt på alvor? Her må det klargjøres hvor barn og unge skal henvende seg og hva de kan forvente at skjer når de gjør det, fortsetter Oudmayer.

Uten oversikt, ingen vern.

Per i dag finnes det:

• Ingen systematisk registrering av barn som er involvert i ruskjøring.
• Ingen samlet oversikt nasjonalt.
• Ingen garanti for oppfølging av barna.

Som konsekvens blir barn utsatt for alvorlige og farlige hendelser, uten at noen vet om det og uten at noen følger dem opp.

Vi vet at barna finnes

Vi snakker med barn og unge som forteller om dette. De har sittet i bilen mens en forelder var rusa. Noen har vært med i ulykker. Andre vil ikke lenger besøke foreldrene sine i frykt for hva som kan skje.

Flere sier at de har forsøkt å si fra. Likevel føler de seg alene, og mange aner ikke hvor de skal henvende seg.

Dette mener vi må på plass:

• Politiet må systematisk registrere når barn er med i bilen ved ruskjøring
• Det må etableres nasjonale, trygge rutiner for varsling og oppfølging, og et forpliktende samarbeid mellom politi, barnevern og helse
• Barn og unge må få klar og lik informasjon nasjonalt om hvor de kan henvende seg, og hva de kan forvente skal skje.