Oppveksten med rus fikk store konsekvenser for Anniken: - Utrolig hvordan en persons valg kan påvirke andres liv

- Jeg husker godt lukta da han kom hjem med koffertene sine, og åpna dem. Det var en eim av alkohollukt som traff deg, og jeg husker godt ubehaget og redselen jeg kjente i kroppen da, sier hun.

Anniken vokste opp i en liten bygd som heter Steigen i Nordland, i et tilsynelatende helt vanlig hus.

Faren var sjømann, og var derfor ofte ute på reise. Men det var da han kom hjem igjen at problemene ofte startet.

- Han er periodedranker, så han drikker ikke kontinuerlig.

- Men når han først drikker, så ligger han på rommet sitt og drikker døgnet rundt, legger hun til.

Periodevise pauser

Det at han jobbet som sjømann gjorde at han ofte var borte i lengre perioder av gangen.

Det gjorde at hun i perioder fikk avbrekk fra drikkingen og rusmisbruket hans.

Men likevel klarte hun ikke helt å finne roen, selv når han var ute på reise.

- Det var alltid en usikkerhet der. En frykt for at han ikke skulle ringe hjem når han skulle og en frykt for at han ikke skulle komme hjem når han skulle.

- I tillegg var det jo stor usikkerhet når han faktisk kom hjem. Om han var edru og hvor lenge han kom til å holde seg edru, sier Anniken.

Det stille barnet

Det å vokse opp i et hjem hvor rus er en stor del av hverdagen, kan påvirke barn på veldig forskjellige måter.

Noen barn tar på seg en slags vaktmester-rolle ved å ta på seg veldig mye ansvar hjemme, mens andre blir mer en type klovn som finner på ekstra mye sprell.

For å nevne noe.

Anniken beskriver seg selv mer som at hun ble veldig stille, og var redd for å være til bry.

- Jeg trakk meg ofte lengst mulig unna familien min i et forsøk på å skåne meg selv. Da var det i alle fall ikke min skyld at pappa begynte å drikke, sier hun.

Sterk ensomhetsfølelse

Og da hun var ni år gammel, utviklet hun angst for første gang.

- Jeg husker at mamma reiste i en begravelse til ei venninne, og da begynte pappa å drikke igjen. Jeg husker godt at jeg gikk hele dagen og var redd for natta, fordi det var da angsten kom.

- Jeg satt og gråt hele natta fordi jeg var så redd, legger hun til.

Hun forteller at det var noen helt spesielle følelser som dukket opp på natta. For henne føltes det ut som at alle menneskene i hele verden var døde på natta, selv om hun visste at de bare sov.

- Det første til at jeg fikk en veldig sterk ensomhetsfølelse som kom sammen meg angsten.

Likevel stod hun opp og gikk på skolen dagen etterpå, og latet som ingenting.

- Men så var det en ny runde med det samme på kveldene igjen. Det var veldig krevende, sier Anniken.

Store kosekvenser

Det at hun vokste opp i et hjem som ofte ikke føltes trygt å være i, er hun tydelig på at hadde veldig mye å si for hvordan hun hadde det i oppveksten.

- Jeg hadde ikke gode måter å håndtere følelsene mine på da jeg var ung, sier hun.

Det førte blant annet til at hun utviklet spiseforstyrrelser i en alder av 12.

Og da moren etter hvert fikk kreft på toppen av det hele, begynte hun med selvskading og fikk omfattende utfordringer med kutting.

- Jeg fikk også utfordringer med eget bruk av rusmidler eller hvert som jeg ble eldre.

Anniken levde dermed et liv hvor utfordringene på mange måter stod i kø, og da hun ble 18 var hun blitt så syk at hun i utgangspunktet ble anbefalt å legges inn.

- Men jeg gikk i terapi hver dag fordi jeg nekta å bli innlagt, sier hun.

Åpenbaringen

Etter at hun ble alvorlig syk fikk hun riktignok være en stund på en avrusningsklinikk hvor også faren hennes hadde vært tidligere.

Og det var under oppholdet hennes der at hun på et tidspunkt innså noe veldig viktig.

Noe som på mange måter ble en åpenbaring for henne.

- Det var der jeg for første gang skjønte ordentlig at alt jeg hadde tenkt og følt de siste åra hadde dreid seg om det at jeg hadde vokst opp med rus, sier hun og legger til:

- Jeg hadde en sterk følelse av at jeg bare var et barn av en rusmisbruker. Jeg var liksom ikke noe mer. Da skjønte jeg at jeg ikke hadde peiling på hva jeg var, hva jeg ville og hvorfor jeg ville det, og det ble en veldig viktig oppdagelse.

Måtte velge seg selv

Etter at Anniken oppdaget det, valgte hun å gjøre noe helt konkret for å få livet sitt tilbake på rett spor.

Hun tok tak i avhengigheten og behovet for kontroll hun hadde ovenfor sin egen far.

- For å klare og velge meg selv, så måtte jeg velge han bort. Jeg måtte bryte kontakten for å klare og velge meg selv og mitt liv.

Hun forteller videre at det var veldig mye følelser og skam knytta til det å skulle bryte kontakten med sin egen far. Hun var jo tross alt veldig glad i ham, men likevel så hun på det som et nødvendig steg å ta for sitt eget beste.

- Det er kanskje et av de vanskeligste valgene jeg noen gang har tatt, men jeg så at det var veldig nødvendig, sier Anniken.

Den dag i har de riktignok litt kontakt igjen, men på en helt annen måte en hva som var tilfellet før i tida.

- Jeg er ikke lenger avhengig av å ha kontroll på livet hans og om han drikker eller ikke. Jeg har mitt liv, og han har sitt liv. Og det er greit, sier hun og smiler forsiktig.

Det hun savna i oppveksten

For å forsøke å lære noe av Annikens historie, og bidra til å forhindre at barn og unge i dag må gå gjennom det samme, spurte vi henne om det var noe hun savnet da hun vokste opp.

Altså, hva kunne potensielt ha gjort oppveksten hennes bedre?

- Noe jeg savna var å føle meg sett. Og helst av en voksen. Det at noen spurte hvordan jeg egentlig hadde det, sier hun klart og tydelig.

I tillegg forteller Anniken at hun savnet at noen ga henne mer tid, og at brukte den tiden til å bygge tillit til henne. For hennes del var ikke tillit noe som kom veldig enkelt.

Hvis noen hadde spurt henne hvordan hun egentlig hadde det, så tror hun ikke at hun hadde åpnet seg opp om alt sånn helt uten videre.

- Men kanskje over tid, sier hun.

- Jeg savna også trygge og stabile voksenpersoner som var der for meg hvis jeg trengte noe, legger hun til.

Hun er også tydelig på at hun ikke bare hadde et behov for å bli sett, men også at noen faktisk gjorde noe.

Da kommer hun også umiddelbart på en viktig opplevelse hun hadde da hun på et tidspunkt flytta hjemmefra i 16-årsalderen og inn på BUP.

- Jeg hadde en psykolog, og han sa mye som ikke betød noe. Men en gang ble han sint, og jeg klamra meg fast til det i mange år fordi han tok seg bryet med å la mitt liv gå inn på han.

- Så handling over ord, sier Anniken.

Lyspunktene

Til tross for alt Anniken har vært gjennom, klarer hun seg bra i dag. Og noe av grunnen til det, er at det også har vært en del positive ting som har skjedd i barndommen.

Noe som har gjort at hun likevel har klart å kjempe seg gjennom alt det vanskelige, og se et lys i enden av tunnelen.

- Jeg satt veldig pris på alle dyra mine i oppveksten. Jeg hadde både katt, hund, 18 kaniner og noen sauser for å nevne noe.

Det at hun i perioder kunne fokusere på alle de forskjellige dyra, gjorte at hun fikk noe annet å tenke på i tillegg til at det ble en arena hvor hun følte mestring.

- Det fikk tankene mine bort fra det som ikke føltes så greit i livet forøvrig, sier hun.

Hun satt også veldig stor pris på en nabo som av og til var der for henne da hun trengte det.

- Det var en nabo som alltid vil snakke og som spurte hvordan jeg hadde det. Jeg kunne alltid dra på besøk dit.

Selv om det ikke nødvendigvis føltes som så mye der og da, sier hun at det er noe hun har satt mer og mer pris på etter hvert som hun ble eldre.

I tillegg var foreldrene til Anniken veldig flinke på å gi barna en god jul.

- Jeg har gleda meg til jul hvert år hele livet. De var strenge på at man ikke skulle drikke i jula, og jeg hat aldri hatt en vond jul. Det er jeg så utrolig glad for, sier hun med et stort smil om munnen.

Små valg, store konsekvenser

Når hun skal prøve å se tilbake på livet hun har levd, ser hun et liv som har vært veldig prega av mye rus.

Det har ført til mye usikkerhet og ustabilitet i livet til Anniken, som igjen har ført videre til både angst, depresjoner og selvskading.

- Jeg har på mange måter levd et relativt tøft liv, sier hun og legger til:

- Men heldigvis har jeg klart meg bra selv om det har vært vanskelig tidligere. Jeg har blitt mamma selv, og jeg har fått lov til å bli kjent med andre som har vokst opp i lignende omstendigheter. Jeg har funnet arenaer hvor jeg kan være meg selv.

Hun håper derfor at de som eventuelt får med seg historien hennes opplever å bli truffet av det på en eller annen måte, og at det vil føre til en endring hos noen.

- Det er ganske utrolig hvor mye en persons valg kan påvirke andre menneskers liv. Derfor håper jeg de som får med seg dette, velger å endre noe eller unngår situasjoner som kan skade andre.

- Og spesielt hvis du har egne barn. Det er mye som kan bli bedre av forholdsvis enkle valg, sier Anniken.