Strategi uten plan

Under den trendy tittelen #Ungdsomshelse følger et bredspektret dokument på drøye 40 sider, som skal vise at regjeringen bryr seg om de unges hverdag og helse. Mellomrommet mellom hashtaggen og “Ungdomshelse” advarer imidlertid om at det skorter på oversikt så vel som overskrift.

«Dagens unge tilhører en veltilpasset og aktiv ungdomsgenerasjon (...) Ungdom trives på skolen», og «norske ungdommer har gjennomgående god fysisk og psykisk helse og kommer godt ut sammenlignet med denne aldersgruppen i andre europeiske land», heter det innledningsvis.

Herfra handler det om å identifisere de sårbare gruppene, og dokumentet gjør også en forholdsvis god jobb med å påpeke de mange ulike gruppene av sårbare unge. Men ønsker man å gjøre noe for å bedre deres situasjon, holder det ikke bare å nevne dem. Og blant ofrene for «nevnt men ikke hørt», er gruppen barn som pårørende.

Lest men ikke forstått

Det er nærliggende å berømme strategien for å nevne multisenterstudien om barn som pårørende – den største av sitt slag om temaet. Men berømmelsen forblir liggende da det eneste de har fått ut av lektyren er halvannen side tekst, og følgende to tiltakspunkter:

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring et forslag om styrket pårørendestøtte i de kommunale– og omsorgstjenestene.Regjeringen vil vurdere å innføre en plikt for helse– og omsorgstjenesten i kommunen til å ha barneansvarlig personell.

Det første punktet viser til Høringsnotat – Endringer i helse– og omsorgstjenesteloven (styrket pårørendestøtte), som var på høring i januar i år. Notatet utmerket seg først og fremst ved totalt å mangle et barneperspektiv, til tross for at barn som pårørende innledningsvis ble nevnt som en utsatt gruppe. Ett tafatt forslag viser altså til nok et tafatt forslag; om ikke annet så er det i hvert fall konsekvent.

Og dette er karakteristisk for strategien i sin helhet; svært mange av tiltakene som foreslås er prosesser som enten allerede er iverksatt, eller revidering av disse. Prosesser som har en langt snevrere tidsramme enn den femårsperioden som ligger til grunn for #Ungdomshelse. Det kan virke som om regjeringen forsøker å fremstå som langt mer proaktiv enn hva realiteten tilsier.

Punkt nummer to kan kanskje sies å være på god vei mot å bli til noe fornuftig, men vi skulle gjerne sett at departementet var modigere i formuleringen. En vurdering, slik det skrives, kunne og burde vært omformulert til å si at dette faktisk bør innføres.

Bakoverskuende fremtidsplan

Kanskje kan mye unnskyldes med at dette er en «strategi», og at det derfor bare skal stake ut de grove linjene i et større arbeid. Kanskje burde vi fokusere mer på intensjonene med strategien. Problemet er at ingen av delene fremstår som unnskyldende for det manglende innholdet.

For det er påfallende hvor lite som kan komme ut av gode intensjoner. Selv på over 40 sider. Og det er vanskelig å vite akkurat hva Bent Høie har i tankene, all den tid vi fremdeles ikke har møtt ham etter at han ble helse- og omsorgsminister i 2013.

BaR hadde forventet at en strategi for ungdomshelse de neste fem årene skulle ha dristigere visjoner og mål enn det vi opplever at strategien tar til orde for. Slik strategien fremstår nå så er den like mye en oppsummering av regjeringens arbeid med handlingsplaner, lovreguleringer og veiledere på feltet barn og unge frem til dags dato. Rett og slett en strategi uten innhold og plan for de kommende fem årene.

BaR