De tapre barnas tid

På denne tiden, som barn, var jeg godt i gang med å forberede alle tenkelige og utenkelige scenarier for julaften. Jeg jobbet hardt for at mamma skulle være i form til 24. desember fra kl. 15.00-23.00, for da kunne alt bli bra! Mange dager igjen med tanker, følelser, ønsker, mareritt og håp. Håp om at det kanskje blir bedre i år? Det kan jo ikke bli verre enn sist? Eller kan det det?!

Det er ikke gavene som står først på ønskelista, ikke er det så viktig hva det blir til middag heller, så lenge vi har noe å spise som smaker godt. For det er jo sånn det skal være.

Alt er perfekt hos alle andre.

Det er kanskje ingen som har den perfekte jul, men når jula skaper mer kaos, krangel og bråk hjemme enn det skaper hygge, ja da virker alle andres jul helt perfekt. For som barn så måler vi vår egen situasjon og vårt eget liv opp mot alle de ”normale” rundt oss.

Hva skjer da når det som samfunnet ser på som unormalt, ja kanskje til og med som omsorgssvikt, blir barnets normalitet? Jeg vet at for meg betydde det at mitt hjem måtte være en hemmelighet, en stor, tung og viktig hemmelighet. Ingen måtte få vite at det var ikke mamma som lagde jul for oss, at mamma kunne ikke lage jul fordi hun var for syk til å tenke på all den organiseringen som kreves for å lage en jul i trygge, stabile omgivelser. ”Det så dyrt med jul, Marius, jeg vet ikke om jeg får til å kjøpe gave til deg i år.”

Da var jeg heldig som hadde bestemor og bestefar som ordnet til jul. Vi reiste bort sammen med dem så det ble alltid jul. Julemiddag, kaffe og kaker, litt mer venting og enda litt til før jeg endelig fikk åpne den første julegaven. Vi spilte alle sammen det samme spillet. Jeg, mamma, bestemor, bestefar og oldemor. En tilsynelatende lykkelig, normal familie på julaften.

Sannheten er at vi alle sammen trådte forsiktig rundt, tenkte nøye på hva vi snakket om og hva vi for all del ikke skulle snakke om. Vi visste hva mamma gjorde når hun gikk på badet, men vi snakket ikke om det. Hun kom alltid ut og så mer avslappet ut enn når hun gikk inn. Om ikke annet så var vi en familie på julaften. En familie som kunne spille lykkelige så lenge mamma fikk rusen sin. Mange og lange dager med venting var over og det gikk bra nesten hvert år. Mange tusen barn bruker de neste dagene til å dempe eget håp, jobbe for at stemninga i familien blir slik at julaften i år skal bli bedre enn den kanskje var i fjor. Selv om mamma eller pappa fortsatt er syk så har barn urokkelig tro på egne evner, og ansvar, til å få mamma eller pappa frisk nok til jul sånn at det blir ”normalt” også i vår familie i år.

Kjærlighetens soldater

Vi går nå inn i de tapre barnas tid. De små heltene som bruker hver eneste dag frem til jul til å bygge opp skjoldene sine, klare til krigen som skal komme. Krigen mellom mamma eller pappas behov for rusmiddel og ”mitt” behov for at mamma eller pappa får hjelp til å bli friske. For det er først når de blir friske at barna kan få en normal, rolig julaften, med god mat, god stemning, masse kjærlighet og masse familietid.

Jeg vil ønske alle de små og store heltene lykke til med sine forberedelsen inn i krigen. Vit at du ikke er alene, vi er mange som har gått i krigen før deg og klart oss igjennom det, kanskje fordi vi til slutt ba om hjelp, kanskje fordi det skjedde et mirakel og mamma eller pappa fikk hjelp. Det ikke din feil, selv om de voksne ikke tar ansvar. Du er fortsatt en helt som kjemper hver dag og en dag så kan du faktisk lage din egen jul, som kan bli så god som akkurat det du vil.

Vi kan ønske hverandre god jul, jeg vil heller ønske deg lykke til, stå på og vit at det finnes noen der ute som er der for deg, også i julen!

Marius Sjømæling, organisasjonen barn av rusmisbrukere-BaR.

Denne kronikken er også publisert på aftenposten.no