Jeanette følte seg utrygg i eget hjem i oppveksten: - På det verste drakk pappa spylervæske

- Jeg husker best da alt starta. Jeg var rundt 4 år, sier hun.

I detalj husker hun fortsatt den dagen så altfor godt. Både hva som skjedde, hva som ble sagt og hva hun hadde på seg.

Hun var kledd i en pysjamas med sauer på.

- En såkalt tellepysjamas. Så du kan telle sauene for å få sove.

- Jeg husker at pappa var kjempefull og lå på gulvet med mamma oppå. Pappa holdt hendene til mamma og slo seg selv i ansiktet. Jeg sto og så på sammen med søstrene mine mens vi gråt, fortsetter hun.

Det neste Jeanette husker er at hun står i midten av familien sin. Mamma og søstrene på den ene siden, og pappa på den andre.

Hun må ta et valg.

- Pappa ville at jeg skulle komme til ham, og han hadde blod på skjorta, så jeg valgte da å gå til ham fordi han trengte det mest.

- Der og da tok jeg en omsorgsrolle for pappa og jeg hadde et behov for å passe på han, fortsetter hun.

Ikke alene

Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet vokser omtrent én av ti opp med foreldre som sliter med alkoholproblemer.

Jeanette Danielsen er blant dem som selv har opplevd nettopp dette da hun vokste opp på Bamble, et lite tettsted i nærheten av Skien.

Faren hennes var så avhengig av alkohol at han måtte ty til mer kreative metoder når det var tomt for øl eller sprit.

- Da det var på sitt verste var det sånn at mamma ikke kunne ha spylervæske på bilen engang fordi pappa drakk det opp.

- Det sier jo litt om om desperat han var etter å oppnå effekten av å være rusa, fortsetter hun.

Følte seg utrygg

Alkoholmisbruket til faren hennes endte opp med å få konsekvenser for Jeanette på en rekke forskjellige områder.

Men spesielt er det én ting hun umiddelbart tenker på når hun får spørsmål om hvordan det påvirket henne i barndommen.

- Det gjorde at jeg følte meg veldig mye utrygg. Jeg følte meg ikke trygg hjemme.

Det ene stedet som for et barn burde oppleves som trygt, nemlig i det eget hjem, opplevdes som det stikk motsatte.

- Jeg husker at jeg var kjemperedd for han, samtidig som at jeg hadde et stort behov for å passe på han, sier hun.

Ofte var både politi og barnevern innom huset deres. Det å se blålys var noe som etter hvert nesten opplevdes som normalt.

Del av et prosjekt

Noe av grunnen til at Jeanette Danielsen står fram og deler sin historie er at hun er en av tre personer som er med på et prosjekt startet av oss i Barn av Rusmisbrukere.

Sammen med Kim Daniel Jonassen og Anniken Wiik har de alle sammen fortalt sine historier til oss.

Målet vårt var blant annet å finne ut hva barn som vokser opp i rusbelastede hjem skulle ønske de hadde i oppveksten. Altså, hva var det de savnet? I tillegg ønsket vi å finne ut hva de satt størst pris på.

Historiene til barn og unge som vokser opp med foreldre eller nær familie som ruser seg er på den ene siden helt unike, men samtidig kan det også være en del følelser og opplevelser knytta til det som ofte går igjen.

Vi ønsket blant annet å finne ut hva, og forhåpentligvis kan denne kunnskapen være med å bidra til at lignende historier ikke gjentar seg.

Det som kunne gjort oppveksten bedre

Så hva var det egentlig Jeanette skulle ønske at hun hadde i barndommen? Var det noe de rundt henne kunne gjort for henne? Og i så fall, hva?

- Det jeg savna i oppveksten min var at noen så meg, sier hun umiddelbart.

Samtidig trengte hun noen å kunne prate med om hvordan hun hadde det.

I tillegg til at hun ofte følte at hun stod veldig alene.

- Jeg savna også å føle at jeg virkelig ble tatt på alvor. Både politi, barnevern og noen naboer visste jo hvordan det var hjemme, men ingenting ble gjort.

- Da følte jeg at situasjonen min ikke var så alvorlig. Jeg følte andre tenkte at det egentlig ikke var så ille, sier hun videre.

Trengte oppfølging

Hun savna også at faren fikk ordentlig hjelp.

- Bedre og tettere oppfølging av han kunne hjulpet hele familien.

Han var riktignok innlagt flere ganger på avrusning, og Jeanette forteller at hun kunne kjenne på en ro da han var der.

Men så fort han kom hjem igjen gikk det stort sett ikke lang tid før alt var tilbake til det samme gamle.

- Det gikk bare en uke eller to, så var det i gang igjen. Jeg savna veldig at han ble fulgt bedre opp etterpå, sier hun bestemt.

Ikke bare negativt

En ting er å finne ut hva de som har vokst opp med rus savnet i oppveksten.

Men kanskje vel så viktig er det å finne ut hva som gjorde at de klarte seg greit i perioder likevel. Hva var lyspunktene? Hvilke ting er det de kan se tilbake på og tenke at de satte stor pris på?

- De gode øyeblikkene hvor hele familien var samla og det ikke var alkohol. Vi hadde sånne perioder også, noe jeg synes var helt fantastisk.

- Jeg gleda meg også veldig til å gå på skolen, så det var en viktig arena for meg. De hadde blant annet ofte musikalske oppsetninger, og da følte jeg på et samhold og en tilhørighet som jeg ikke kjente på hjemme, sier hun.

Hun fikk rett og slett kjenne litt på følelsen av å bli sett og være en del av et fellesskap.

- Det ble en trygghet for meg å være på skolen.

Stor kontrast

- Så er det jo ikke sånn at alt har vært tungt eller negativt heller. Jeg har jo mange gode minner med pappa og, sier hun.

Da han ikke drakk forteller hun at han var verdens beste pappa og at han også har vært en god bestefar for barna hennes.

- Han er jo verdens fineste mann når han ikke drikker, sier Jeanette med et smil før hun legger til:

- Det er jo det at kontrasten har vært så stor. Man vil jo helst bare ha det trygt og bra hele tida, og det er jo sånn alle barn bør ha det.