En svikt i behandlingstilbudet kan ende med en barndom mindre!

Vi har de siste dagene fulgt saken om mennesker i rusbehandling ved Vitalis privatsykehus, som muligens ikke får den behandlingen de har rett til og krav på, med stor bekymring.

Kronikken ble trykket i Telemarksavisa onsdag 02.05.2018. Utgaven som er publisert her har vært gjennom en språkvask, slik at den skiller seg noe fra den opprinnelige teksten i TA. Innholdet er imidlertid det samme. Teksten er skrevet av noen av våre engasjerte medlemmer i Telemark.

Brukerorganisasjonen A-larm har sendt bekymringsmelding til fylkeslegen med bakgrunn i tilbakemeldinger fra flere pasienter. Vi i organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR) avdeling Telemark, har også blitt kontaktet av bekymrede pårørende til pasienter som har valgt å avslutte sin behandling før tiden, da de har blitt tilbudt sterkere rusmidler under behandling ved Vitalis enn det de til vanlig benytter. Pårørende har også vært bekymret over manglende over informasjon over ettervernstilbud, og følelsen enkelte pasienter har fått av å måtte gå i en selvhjelpsgruppe som ikke er ønskelig.

Mandagens TA forteller oss at fylkeslegen også er bekymret over behandlingstilbudet ved Vitalis og varsler nå undersøkelsessak.

Barneperspektivet

Vi er barn av rusmisbrukere. Vi vet hvordan det er å vokse opp i hjem hvor mamma, pappa eller begge to har en rusavhengighet. Mange av oss har opplevd uforutsigbarheten og det som følger med når mamma eller pappa ikke får den hjelpen de trenger, eller hvordan det er når de får hjelp, kommer hjem igjen, og alt forverrer seg fordi behandlingen ikke har vært tilstrekkelig.

Konsekvensene av dette må også vi, barn som pårørende, kjenne på. Konsekvensen for mange er at utfordringer som skam, skyldfølelse, dårlig selvbilde og utrygghet følger en inn i voksenlivet, og for mange ender det opp med rus og/eller psykiske helseutfordringer da det blir vanskelig å håndtere egne følelser. En ødelagt barndom, er en barndom for lite.

Privat versus offentlig

Det er flere ting som bekymrer oss i debatten rundt Vitalis. Det første er at debatten fort kan dreie mot privat kontra offentlig behandlingstilbud, økonomi og antall liggedøgn. For oss som pårørende til en mamma eller pappa handler det ikke om hvorvidt behandlingen skjer i privat eller offentlig sektor, det handler ikke om hvor mange liggedøgn den enkelte institusjon praktiserer, eller hvor mye den enkelte behandling koster. For oss og våre foreldre handler det om å få rett hjelp til rett tid. Det handler om at vi som barn som pårørende ikke skal måtte lese i avisa at mamma eller pappa har tilgang til å ruse seg i behandling, eller mener de ikke får den hjelpen de har behov for. Dette gir ekstra bekymringer i en ellers så vanskelig hverdag.

Joda, også vi vet at det dessverre er slik at rusavhengighet er en sykdom som gjør at den det gjelder blir kreativ og i perioder er ekstra selvsentrert. Noe som bidrar til at det medbringes ulovlige rusmidler med inn i behandling. Det er ikke bare Vitalis som sliter med at det kommer uønsket rus inn på avdelingene, dette vet vi skjer mange plasser, og vi vet at mange behandlingsplasser, både private og offentlige har en vei å gå for å bedre struktur og rammer slik at dette kan forebygges. Men det er bekymringsverdig at det skjer og det viser at det må arbeides mer for bedre rutiner og struktur. Selv om mennesker med rusutfordringer selv er ansvarlig i eget liv, er dette en sykdom som krever gode rammer og struktur i behandlingstilbudet om en skal klare å vinne over avhengigheten.

Variasjon og valg i tilbudet

En annen ting som bekymrer oss er opplysningene som kommer frem om manglende informasjon om metodikk og «propaganda» for én type selvhjelpsgruppe.
Vi med en mamma eller pappa som har ruset seg vet alt om hvor viktig det er med et godt ettervern om en skal klare å holde seg rusfri. For å klare livet uten rus er det mange ting som må være på plass. Riktig og forsvarlig behandling er bare begynnelsen, det er også viktig med oppfølging og ikke minst et godt tilbud i kommunene for å tilby nettverk og positive aktiviteter.

Men hva som er rett for den enkelte pasient og dens pårørende, blir individuelt fra person til person. Det er da kjempeviktig at den enkelte behandlingsinstitusjon setter seg grundig inn i hvilke lavterskeltilbud som finnes ved å gjøre seg kjent med de ulike frivillige organisasjonene som finnes i hver enkelt pasient sitt nærmiljø. I Telemark finnes flere tilbud, alt etter den enkeltes behov og ønske. Slik vi er informert fra de som har kontaktet oss, er at Vitalis ikke kjent med hvilke tilbud og metoder som finnes, med unntak fra det ene tilbudet der det er gitt tilbakemelding fra flere pasienter og pårørende at det ikke er ønskelig å benytte seg av. Dette er bekymringsverdig.

Slik vi er informert har heller ikke Vitalis brukermedvirkning på systemnivå i utviklingen av sitt behandlingstilbud, dette vil vi råde Vitalis på det sterkeste å få på plass snarest, slik at tilbudet kan utvikles til det beste for pasient og pårørende med fag og erfaringskompetanse hånd i hånd.

Det er våre foreldre

Å være barn av en rusavhengig er vi livet ut med alt det som følger med, så også vi blir bekymret når svikt ved behandlings institusjoner kommer frem på denne måten som nå ved Vitalis. Det er vår mamma eller pappa det kan dreie seg om, for vi vet hvor mange barn og pårørende som potensielt får både livet til foreldrene og sitt eget liv betydelig forverret av et sviktende behandlingstilbud. Vi trenger at Vitalis tar behandling på alvor og utfordrer seg på å bli bedre der det svikter. For den enkelte rusmisbruker, for den enkelte pårørende og det enkelte barnet.

 

Hilsen oss i organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR) avdeling Telemark.